Alt er som det var, og bare
verden er forandret –
skogen er for mange høyst håndgripelig og nær.
Du og jeg skal gå med vare
skritt hvor vi har vandret
sporløst – i en skog som både er og ikke er.
Følg meg til en blå augustkveld,
når kulørte lykter
gløder over veien til vår ungdoms Farriskil.
Jeg vil strekke hånden ut i
mørket, hvor der flykter
en usynlig sommerfugl – ditt unge hvite smil.
Vi vil stå på bakkekammen –
den som over byen
åpner mellom mørke stammer gløtt mot Svenør fyr.
Der vil vi, når Larviksmånen,
verdens aller største,
stiger, lese stjerneviddens hvitveis-eventyr.
Veien gjennom Bøkeskogen
fører oss så vide –
langt og blått tilbake og et langt blekt stykke frem.
Nær den hvite stjernevidden
står jeg ved din side.
Vi har vandret hånd i hånd den lange veien hjem.
Copyright 2016 Poesiparken Larvik Developed By Gillian Hockly