Arkiv

Ved havet

Den vesle byen
satt på bryggekanten og så på havet.
Endelig noen som har tid
til å stoppe opp litt
tenkte jeg.
Jeg visste ikke
at den telte sine skip
og overveide konjunkturene.

Fint her ved havet sa jeg dumt.
Ja, sa byen, men fraktmarkedet er ustabilt.


Dette flyktige som varer

Noe så selvfølgelig
som lukt av sjø og tang. Stå til knes
i grønt strandgras og høre fuglestemmene
fra ungene i fjæra. To kvinner ler
et sted. Noe så selvfølgelig
som at himmelen er dypere
blå. Og at vinden kommer sterkere
mot alles hud.

Hverdagsligheter.
Likevel med et snev av tidløshet,
et snev av grenseløshet
mellom oss på jorda.

Fordi noe så selvfølgelig som blå himmel,
lukt av sjø, glade stemmer,
og vinden mot alles hud –
alt dette flyktige varer.

Det er bare vi som hele tiden byttes ut.


Les også: