Arkiv

Trær

Trær

Jeg vet at jeg får aldri se
et dikt så herlig som et tre.

Et tre som presser, tørst og tyst,
sin munn mot jordens fylte bryst,

og ser mot Gud, – en ask, en lønn,
med hender hevet som i bønn.

Et tre som bærer, høst og vår,
en sangfuglrede i sitt hår,

og favnen ømt av sne og regn
med allnaturens elskovstegn.

Et dikt som lages av enhver,
men bare Gud kan dikte trær.

Joyce Kilmer, gjendiktet av André Bjerke.


Do not stand at my grave and weep

Mary Elisabeth Frye (1905 – 2004) var en amerikansk blomsterhandlerske. Dette diktet ble skrevet på en brun papirpose på 30- 40 tallet, men ble aldri utgitt.

Hun var inspirert av at en jødisk pike, Margaret Schwartzkopf som bodde i huset der hun vokste opp, og som ikke kunne reise og ta farvel med sin døende mor i Tyskland på grunn av jødeforfølgelsen der.

Diktet falt i smak hos folk, og hun distribuerte kopier av det, og nå er det kjent over hele verden.

Dikterens identitet var ukjent helt til seint på 1990-tallet, hvor hun sto fram som forfatteren.

Do not stand at my grave and weep

Do not stand at my grave and weep
I am not there. I do not sleep.
I am a thousand winds that blow.
I am the diamond glints on snow.
I am the sunlight on ripened grain.
I am the gentle autumn rain.
When you awaken in the morning’s hush
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circled flight.
I am the soft stars that shine at night.
Do not stand at my grave and cry;
I am not there. I did not die.

 


Bilde Trassvisa

Trassvisa hennes Tora

Je sto og stødde veggen mens æille andre dæinse,
je tala litt om vind og vær og hørde fela let.
Je ville gjenne vøri med, men je var bratt i nakken
og kaste håret bakover, men neiggu om je gret.

Ved døra sto en bortglømt gutt, je ville itte sjå på’n.
Hæin hadde med en dram tel trøst i æill si ensomhet.
Hæin ville angasjere, men så torde hæin det itte.
Hæin sto og kamme håret sitt, men neiggu om’n gret.

Så gikk je sakte hemover, hæin nådde meg på vegen.
Vi gikk som vi var børrføtte mot livets hemlighet.
Vi leides gjønnom skauen med to like redde hender.
Vi sa itte et kløyva ord, men neiggu om vi gret.

Om mårån sku vi skjeljas i et kors ved vegaskjellet,
og lykka kæin en itte ha i æill evindlighet.
Je bære såg i aua på’n og så såg hæin i mine.
Det var som dogg i måråsol, men neiggu om vi gret.


Les også: